Nettbooking for fotografer: fotograferinger, depositum og levering av galleriet

Maddie fotograferer bryllup og familieportretter fra et ledig rom i Vest-Auckland. De første to årene bodde hele bookingsystemet hennes i DM-ene på Instagram. Noen sendte melding og spurte om minifotografering til våren, hun svarte med priser, de ble stille, hun purret en uke senere, de sa de fortsatt var interesserte, og et sted i den trege frem og tilbaken drev halvparten av dem bort. De som faktisk booket, glemte det noen ganger, for en meldingstråd er ingen forpliktelse.

En bookingside som svarer på spørsmålene for deg

Det som spiste opp kveldene til Maddie, var å svare på de samme tre spørsmålene: hva tilbyr du, hva koster det, og har du ledig denne datoen. En bookingside svarer på alle tre på én gang. Hun listet opp fotograferingstypene sine slik en meny lister retter: en klassisk portrettfotografering, en minifotografering, en hel bryllupsdag, hver med varighet og pris allerede på kortet. En kunde åpner siden, ser prisen uten å spørre, velger en dato fra den reelle ledigheten hennes, og booker. Ingen tråd. Ingen oppfølging. Hun våkner til en booket lørdag i stedet for et spørsmål om en.

Et depositum gjør et kanskje om til et ja

En avholdt dato uten noe bak seg er det dyreste en fotograf eier, for du sier nei til andre for å beholde den. Så Maddie la et depositum på hver fotografering. Når en kunde booker, betaler de et fast beløp på forhånd, og resten forfaller på dagen. Pengene lander rett på kontoen hennes, ikke hos en plattform. Effekten handler egentlig ikke om pengene. Den handler om at en person som har betalt depositum møter opp, og en som ikke har det, av og til ikke gjør det. De manglende oppmøtene som pleide å koste henne en hel lørdag, stoppet stort sett.

Depositumet handlet aldri om pengene på dagen. Det handlet om å vite at dagen faktisk var ekte.

Galleriet bor på samme lenke

Her er delen som overrasket henne. Kunden som booket fotograferingen, har allerede en innlogging til Maddies side, knyttet til e-posten de booket med. Så når redigeringen er ferdig, laster hun bildene opp i et privat galleri på den samme kontoen, og kunden ser bildene sine der de allerede forventer å lete. Ikke noe nytt verktøy å lære, ingen tredjeparts korrekturside med sitt eget passord, ingen zip-fil som fyller opp en innboks. De åpner lenken de allerede hadde, og der er bildene deres.

Galleriet gjør to jobber på én gang. Det leverer arbeidet, og det selger det ekstra. Maddie inkluderer et bestemt antall redigerte bilder i prisen, og kunden setter hjerte på dem de vil ha. Blir de forelsket i flere enn det inkluderte utvalget, viser galleriet nøyaktig hva de ekstra koster, de betaler, og først da låses nedlastingen i full oppløsning opp. Inntil de gjør det, er hvert bilde en vannmerket korrektur i weboppløsning. En innbitt person kan ta skjermbilde av en forhåndsvisning, men alt de får er den vannmerkede versjonen, og det er hele poenget.

Det hun sluttet med

• Å svare på DM-er om pris og ledighet én etter én, om kvelden, etter en full dag med fotografering
• Å purre på depositum via bankoverføring og finne ut hvem som faktisk hadde betalt
• Å betale for et eget korrektur- og galleriverktøy oppå alt det andre
• Å miste salget av ekstra bilder og trykk som pleide å skli unna i en oppfølgings-e-post ingen sendte

Ingenting av dette krever at en fotograf blir forretningsmenneske over natta. Du legger fotograferingene dine ut på nett, du slår på et depositum, og du leverer galleriet der kunden allerede er. Administrasjonen flytter stille ut av kveldene dine, avbudene blekner, og ekstrasalget som pleide å falle mellom to stoler dukker opp av seg selv. Du får kveldene tilbake til redigering, eller til å la være å redigere, som etter en bryllupssesong er sin egen form for luksus.